Press

Big Monday (7/10) - Stavanger Aftenblad (2001)

Det beste med Sleepyard er at den er spennende nok til å være skikkelig slitesterk. Bruk repeat-knappen flittig.

Å bruke litt tid på Sleepyard er ikke det dummeste man gjør. Stavangerbrødrene Oliver og Svein Kersbergen har omsider klart å komme med et helt album etter en ep-smakebit i 1999. De har brukt tiden sporadisk, men godt.

Selv nevner de Tangerine Dream, Goblin, Flaming Lips og Soft Machine som forbilder, i tillegg til filmer som «Wicker Man», «The Warriors» og «Westworld». Musikken har helt klart noe filmatisk over seg. Lydbildene dukker opp ett for ett, blir værende en stund, før de avløses av nye. Rommet fylles vekselvis av mediterende linjer, hissige trommer, rustne tangentlyder, boblende synther, stemmer og akustiske strofer.

Kuttene varierer fra 30 sekunder til opp mot 14 minutter. Små stemningsbrokker avløses av lange lydkollasjer, uten at det virker påfallende eller rart. Noe må bare være sånn som det er, og Sleepyard er flinke til å finne ut når nok er nok eller om det tåler å trekkes ut.

De velger å klare seg uten vokalbruk, og legger bare inn noen små stemme-samplinger her og der. Det gjør at musikken i en viss grad får et preg av bakgrunnsmusikk, omtrent som i en filmscene der musikken bygger opp rundt stemningen mens seerens konsentrasjonen er rettet mot handlingen.

Slik er det også med Sleepyard. Det er langt fra all musikk det går an å skrive anmeldelser til mens du hører på den, men Sleepyard er som skapt for en økt foran datamaskinen. Jeg tar meg selv i senke tastetempoet under «Aerial Son», for så å øke det sterkt under «Wild Honey Skyline».

Geir Flatøe, Stavanger Aftenblad